Hvordan forholde seg til situasjonen?

 Hvordan forholder man seg til en slik situasjon? Noen som vet?

Det kom jo tusenvis av tanker inn i hodet, og det strømmet på med tilbud om alle man kunne snakke med. For meg ble det først og fremst viktig å informere nærmeste familie, og det ble en tøff ringe-runde. Jeg opprettet ganske raskt en gruppe på Messenger for familien slik at jeg kunne informere om hva som skjedde videre, og slik at alle fikk den samme informasjonen samtidig. Jeg fikk reise hjem noen dager før jeg skulle ta den første ERCP’en for å sette inn stenter i gallegangen. Første morgenen hjemme reiste jeg inn på jobb for å informere mine kollegaer om situasjonen, og dette ble både en tøff og fin opplevelse. En alvorstynget gjeng tok i mot det jeg hadde å fortelle, og det føltes godt å kunne gjøre dette når alle var samlet, men det var også tøft å se at det betydde mye for dem. Det er nok nettopp derfor jeg har trivdes så bra på denne arbeidsplassen. Samholdet og miljøet der har vært helt fantastisk.

Så var det å begynne å tenke på alt det praktiske som skulle ordnes. Jeg opprettet en huskeliste på mobilen der jeg skrev ned alle tingene etter hvert som jeg kom på det. Denne var til god hjelp når jeg senere skulle begynne å ta tak i alt som burde ordnes.

Men først skulle jeg på sykehuset igjen, og jeg hadde fått en time hos en lege som skulle gå detaljert gjennom situasjonen. «Ta gjerne med hele familien til denne timen». Man forstår fort alvoret situasjonen når legen sier at i mitt tilfelle, og med min type kreft ble det ikke regnet antall år i forhold til overlevelse, men antall måneder…….dette var tøft å ta innover seg. Man tenker liksom at det er alltid en mulighet til å prøve noe, men her var det eneste behandlingsalternativet cellegift, og det var jo heller ingen garanti for at det virket.

Så da var jeg kommet så langt. Først en meget ubehagelig ERCP der stenter ble lagt inn i gallegangstreet for å få flyt på gallevæsken, for deretter en behandling med antibiotika for å stanse en infeksjon som måtte være borte før man kunne sette i gang med cellegiftbehandling. 

Da var det bare å stålsette seg så godt man kunne samtidig som surret tusen tanker i hodet om fremtiden….