Litt uvant å vente på taxi igjen, men som alltid er Tonstad taxi på tiden. Litt lenger tur siden pasientreiser prøver å samkjøre flere pasienter. Så en ekstratur langs Sirdalsvatnet og ned til Sira ble det, men det går også bra. CT ble gjennomført på SUS sin avd. Skeiane i Sandnes, og jeg fortrekker her i stedet for SUS. Alle gangene jeg har vært her er det alltid på tiden, og ingen unødvendig venting. Og det passer meg bra🤩
Selve CT-undersøkelsen gikk også knirkefritt med innsetting av veneflon, igangkjøring av skanning og tilførsel av kontrastvæske. Og samme merkelige opplevelse med kontrastvæske som kjennes kjempevarm ut, og følelsen av at man tisser på seg😅
Så var det bare den obligatoriske ventingen i 15 min. før man kan fjerne veneflonen og gå ut igjen og høre hvordan taxien ligger an med den andre pasienten.
Så er det bare å vente spent frem til legetimen med kreftlegen som skal legge frem resultatet.
Så får vi gå tilbake til sommerpausen og infeksjonen som hadde satt i gang. Jeg var i utgangspunktet så fornøyd med å ha gjennomført ERCP uten infeksjon, og håpet at dette betydde at det var mer sannsynlig å få gjennomføre den etterlengtede Kreta-turen som jeg måtte avlyse året før. Så når jeg da fikk feber, og påfølgende innleggelse med infeksjon og ny ERCP ble jeg noe nedtrykt. Kunne dette føre til årets tur også måtte avlyses? Men det var fortsatt en måned til avreise.🤞🤞
Jeg blir jo satt på en bredt dekkende antibiotika med en gang jeg kommer inn, men det blir også tatt masse blodprøver som sendes for å dyrke blodkulturer, som igjen kan gi svar på hvilken antibiotika som kan «spisses» til å gi rette virkning. Da svaret på dette kom sa legen under en visitt at det viste typisk at det var problem med gallevæsken som ikke hadde rette flyten fra levra og ut i gallegangene. De hadde også oppdaget et lite tegn til at de kunne mistenke betennelse i/rundt en hjerteklaff, men det skulle de komme tilbake til hvis det stemte.
ERCP ble igjen gjennomført, og etter hvert som dagene gikk så begynte både CRP og Bilirubin verdiene å gå ned, så dette lovet godt. Bilirubin er altså indikasjon på leververdiene.
Det er disse dagene jeg blir så utålmodig, og ønsker bare å reise hjem. Våkner på morgenen, tar blodprøver og legen kommer etter hvert å forteller om resultatet. Så skjer det egentlig ikke noe mer før neste morgen. Jeg treffer og prater med masse folk da, og det er hyggelig å bli kjent med, og høre andres historier.
Jeg har klart meg ganske bra psykisk gjennom sykdommen, men på slutten av dette oppholdet opplevde jeg en «knekk». Det vil si at det var nok først da jeg kom hjem og traff min gode samboer Linda, og også da jeg litt senere skulle ta praten med mamma og pappa på telefonen at det brast for meg. Men det gikk over, og jeg tenkte nok bare at det hadde blitt «litt mye» på en dag.
Dagen begynte helt strålende der legen kom på visitt og kunne fortelle at alle verdiene hadde sunket nok slik at jeg kunne reise hjem og fortsette med tablett-kur der. Jeg visste at en bil fra Tonstad taxi skulle innover litt senere på dagen, og etter at jeg fikk kontakt med sjåføren fikk jeg bekreftet at han hadde plass til meg hjemover🤩
Da jeg skulle inn på dagligstua og ta meg noe mat traff jeg på en slektning og noen familiemedlemmer. Jeg har truffet dem ved flere anledninger under behandlingene, så det var trist å høre at formen på vedkommende hadde blitt rimelig dårlig i løpet av helgen. Mens pasienten ble tatt med for å ta CT ble jeg sittende og prate en del med familiemedlemmene. Det er godt å kunne prate med hverandre, men det gjør jo noe med sinnsstemningen. Resultatet etter CT viste også spredning, og at videre behandling sansyneligvis ikke ville hjelpe.
Nå følte jeg for å ta meg en tur ut for å lufte meg, og jeg traff en dame jeg hadde blitt kjent med i løpet av dagene på SUS. Jeg hadde tenkt å fortelle de gode nyhetene om at jeg kunne reise hjem, men da jeg nærmet meg henne så jeg fort at det var noe som ikke stemte. Hun satt og gråt, og kunne hulkende fortelle at legen hadde vært innom og konstatert at hun hadde spredning i hele kroppen. Skjelettet var så porøst at de anbefalte henne bare å holde senga, og at det var lite sansynelig at hun kunne forlate sykehuset i live😢😢
Dette begynte å bli rimelig trist. Og da jeg kom opp på avdelingen igjen kom legen for å fortelle at de dessverre hadde glemt å sjekke opp den blodkulturen som gjaldt hjerteklaffen, og at de måtte få en uttalelse fra en Kardiolog og ta en ultralyd undersøkelse før jeg kunne reise hjem. Og da ble det ikke den dagen hvert fall. Nå var jeg rimelig «langt nede»🥹
Men så var det en fantastisk sykepleier som virkelig tok tak💪 Hun sendte papirene mine direkte til vakthavende Kardiolog, og han tok ting på sparket, og gikk gjennom saken. Etter en stund kom sykepleieren tilbake, og hadde fått svar. Den blodkulturen var bare 1 av 5 indisier for å mene at det kunne være noe feil og starte videre undersøkelse. Så konklusjonen var da at jeg kunne reise hjem allikevel🤩🤩 Og jeg kunne fortsatt rekke taxien fra Tonstad. Dette hjalp betraktelig, og jeg følte meg glad og fornøyd på veg hjem. Men det var altså når jeg kom hjem, så kjente fjes og skulle fortelle om dagen at det ble litt i overkant for en følsom fyr🥹 Det samme med telefonsamtalen med mamma og pappa…. ble en litt trøblete oppstart på samtalen, og tror nok ikke de forsto så mye av det jeg sa i begynnelsen. Men fikk etter hvert roen tilbake, og da var alt luftet ut😍😍😍
Blir visst aldri helt ferdig med sommerpausen, så det får bli litt til i neste innlegg.
Kos dere❤️❤️❤️
Kommentarer
Legg inn en kommentar