Siste rest av sommerpausen

 Men først litt om en annen utfordring som dukket opp😅 (blir visst aldri ferdig med sommerpause)

Etter CT’n jeg tok etter første runde med cellegift ble jeg spurt av kreftlegen om jeg hadde problemer med ryggen, eller om jeg hadde skadet ryggen i en ulykke eller noe tidligere i livet. Jeg sa at jeg i grunnen aldri hadde hatt noe problemer med ryggen noen gang. Hun spurte fordi de hadde oppdaget at jeg hadde brudd i 2 av ryggvirvlene, eller kompresjonsfrakturer som de kalte det.

Jeg syntes det var merkelig siden jeg ikke hadde noe anelse om dette, og kjente heller ikke noe til det. Ble jo litt engestelig og lurte på om det var kreften som var på veg til å spre seg🤔 Etter en stund begynte jeg å få litt ryggplager med litt stivhet og smerter. Dette utviklet seg til det værre, og noen dager slet jeg både med å ligge, sitte og stå. Jeg glemmer aldri den dagen bare jeg og min yngste datter, Julia, var hjemme, og jeg skulle prøve å reise meg fra god-stolen. Jeg prøvde forsiktig å komme meg opp, men endte opp på gulvet i en merkelig stilling for å prøve å unngå den intense smerten. Jeg husker jeg holdt meg fast i stolen mens tårene trillet, og stakkars Julia stod og så på og forstod ingen ting. Jeg fikk til slutt forklart at det var på grunn av smerter i ryggen, og klarte til slutt å kravle meg ut på kjøkkenet og ta noe ekstra smertestillende.

Det som var merkelig var at dette gikk over i løpet av en uke, og resten av sommeren 23 gikk uten nevneverdige ryggplager. Og enda merkeligere ble det ved neste CT da de oppdaget brudd i 3 virvler til. Allikevel ble jeg forsikret om at det ikke var tegn til at det var kreften som var årsak til dette. Det kunne være cellegiften som påvirket det, og jeg ble henvist til undersøkelse av skjelettet.

Jeg ble innkalt til en røntgen undersøkelse på osteoporose avdelingen. Jeg møtte på denne, og tok røntgen der jeg i forkant hadde fått tilført et svakt radioaktivt stoff intravenøst. Etter dette var det direkte inn til vurdering av bildene med en gang, og jeg ble rimelig overrasket over å få beskjed om at jeg faktisk hadde forholdsvis kraftig osteoporose…altså benskjørhet i ryggraden 😳 Dette ble litt voldsomt og jeg begynte å tenke på hva det kunne føre til? Ville jeg være plaget med ryggproblemer hele tiden? Ville jeg få problemer med å gå? Kunne jeg ende opp i rullestol? Men som sagt så kjente jeg ikke noe særlig til ryggproblemene etter den uken jeg hadde hatt. De kunne heller ikke tilskrive grunnen til at dette hadde oppstått, men målinger viste at jeg hadde et veldig underskudd på kalsium og d-vitamin. Jeg fikk derfor en «saftig» sprøyte satt rett i låret for gi meg en booster på disse stoffene, og jeg skulle begynne og ta tilskudd av disse stoffene daglig. Jeg skulle også ta en medisinsk behandling som ikke kunne reversere tilstanden, men den kunne stoppe den fra å bli verre. Dette var heldigvis noe man tok en gang, og så skulle bare innom en gang i året for å sjekke at nivåene var stabile.

Jeg merket ikke noe særlig til dette videre fremover, men fikk beskjed om at jeg måtte være litt forsiktig med tanke på ryggen. Ikke løfte tunge løft, og ikke drive med ekstrem-sport😝 Ikke har jeg drevet med det før, og det var hvert fall ikke aktuelt å begynne med det nå, så jeg følte det ikke som en veldig begrensning😅 

Hadde en liten periode på forsommeren 24 der jeg hadde 3-4 dager med litt smerter i ryggen igjen, men det var langt fra så ekstremt som forrige gang. Men det som er mest rart er at hver gang jeg har tatt en ny CT så har de oppdaget nye kompresjonsfrakturer. Tror det er oppe i 12 ryggvirvler nå, og enda merkeligere er det at jeg ikke kjenner noe særlig til det. Men så lenge det er sånn så skal ikke jeg klage på noe😊

Så var det resten av sommerpause frem mot planlagt Kreta-tur. Jeg følte til slutt etter, ca. 7-8 uker etter siste dose cellegift, at bivirkningene bortimot hadde forlatt kroppen, og jeg hadde nesten bare fine dager. Jeg koste meg skikkelig med mye fint vær, hvert fall i juni, og kunne bruke noen timer i hagen hver dag uten å bli totalt utslitt. Jeg var så spent, og fulgte nøye med på symptomer som kunne tilsi at det var noen infeksjon eller stent-problemer på gang. Typiske symptomer er at man blir gul i det som skal være hvitt i øynene, og at urinen blir veldig mørk. Og spenningen var der jo helt frem til avreisedagen siden disse tingene hadde oppstått i løpet av noen timer ved tidligere anledninger. Og de som har fulgt med på mine tidligere innlegg vet jo at det gikk bra, og at jeg fikk reist på min etterlengtede 14-dagers tur til sol og varme sammen med familien og noen fantastiske gode venner😍 Og jeg fikk treffe igjen de gode, greske vennene som det var 2 år siden jeg hadde sett🥰🥰🥰 Det føltes som den beste medisin for kropp og sjel, og det var også en lettelse å komme hjem uten å ha hatt en eneste komplikasjon på hele turen pga sykdommen.

Så nå er det vel bare å sette seg som mål å få reise på ny tur i 2025🤞🤩🤞

Ha en fin lørdag, alle sammen❤️❤️❤️