Hvordan avslutter man egentlig en blogg? 🤔Kanskje man
bare kjenner at nå er det tiden? Eller kanskje det bare faller naturlig på
grunn av andre omstendigheter?
For min del er det nok det siste som gjelder. For dem
som følger bloggen trofast fikk jo med seg at jeg fikk en alvorlig beskjed der
det nærmet seg òg passerte det punktet der 7 leger satt i ett team og mente at
det ikke var flere muligheter å prøve ut for å drenere lever, men at man da går
over til ren smertelindrende behandling. Det betyr jo i praksis at det ikke vil
bli gjort noen flere forsøk på drenering fra levra og gallegangene, og at
kreften får spre seg som den vil.😰
Jeg har sagt at jeg vil være hjemme så lenge som det
overhodet er mulig, og helst til siste slutt. Jeg håper ikke dette blir for
"brutalt" skrevet, men igjen som jeg sa tidligere...."det kommer
rett fra levra"😅
Jeg har vært veldig i tvil om hvordan jeg skal gjøre
dette. Jeg tenkte ett alternativ var Ã¥ skrive «sÃ¥ lenge jeg orket», men fant
til slutt ut at det var lurere å skrive en litt skikkelig avslutning der jeg
kan prøve å forklare veien videre på en grei måte.. Det jeg ikke hadde sett for
meg var at jeg skulle bli så utrolig trøtt hele tiden. Jeg har faktisk holdt på
i en uke nå der jeg prøver etter beste evne å få skrevet denne avslutninger,
men ender opp med at jeg sitter/ligger og sover ved/over tastaturet.😴
SÃ¥ hvordan er da situasjonen? Det begynte jo med
nedslående beskjed på sykehuset der det var oppdaget en tilkommet svulst i
levra på siste CT. Og med teamet på 7 leger som da konstaterer at de har prøvd
de metodene de kjenner til for å prøve å drenere gallevæske fra levra uten å
lykkes. Og da ble valget at behandling avsluttes, og at man kun tenker
smertelindring……for jeg skal ikke ha det vondt.😇
Etter at jeg da hadde kommet hjem er det bare
tilrettelegging som har stÃ¥tt som øverste prioritering….utenom medisinering da.
Jeg har fÃ¥tt «sykehusseng» som kan justeres elektronisk i alle retninger. Jeg
har fått smertepumpe som gjør at den faste medisinen blir fordelt helt perfekt
ut over hele døgnet, og jeg får hurtigvirkende medisin for
gjennombrudds-smerter. Den hurtigvirkende medisinen settes subkuntant, altså
rett under huden, men allikevel kommer den rett i blodet. Og det siste nå er at
jeg bare sier fra til Linda, så sprøyter hun inn riktig dose med riktig
medisin.
Men veldig mange symptomer tilsier dessverre at levra
ikke klarer å uføre sine oppgaver på en tilfredsstillende måte. Og det betyr
normalt sett videre at den vil ende opp med å ikke fungere i det hele tatt.
SÃ¥ etter en total vurdering syns jeg da det er riktig
å avslutte bloggen mens jeg enda kan. Og avslutningen vil jo for det meste bestå
av «takk for».
Jeg begynner derfor med de siste og det er
hjemmesykepleien. For en service sier bare jeg. Har aldri opplevd en gruppe med
personer som er så gjennomgående samkjørte, og i tillegg tilbyr samme hva som
blir forspurt. Helt fantastiske folk.
Videre er det jo alle som jeg har truffet på en eller
annen måte gjennom sykdomsforløpet. Det kan være via ABK Poliklinikken,
Sengepost 1K eller pÃ¥ «Røykeplassen» utenfor sykehuset der det mest sosiale
foregår.🤗
Så må man jo selvfølgelig takke alle som har fulgt meg
på denne reisen gjennom bloggen. Det har hjulpet meg utrolig mye, spesielt
siden jeg tok valget om å være total åpen om hele situasjonen hele tiden. Og
når man da stadig får utrolig mange tilbakemeldinger om at det hjelper dem
også, i sin egen situasjon, så gir det meg så utrolig mye. Tenk at det jeg
skriver, fordi det gir meg så mye, er til hjelp for så mange andre. Jeg blir helt
rørt av mindre.🥹
Og sist, men ikke minst så må jeg takke min nærmeste
familie som har vært helt fantastiske i denne perioden. Og med nærmeste familie
mener jeg samboer (og den beste og fineste personen i verden❤️), barn, «svigerbarn», foreldre, søsken med familie,
svigerfamilie og vår nærmeste venne-familie. Dere har hjulpet meg gjennom
veldig mye, men som jeg senest i dag også fikk høre var at mitt valg om å være
helt åpen både om sykdommen og om hele prosessen har gjort ting mye lettere for
dem også.
Jeg kunne delt opp, prioritert og satt alle i
forskjellige «bÃ¥ser», men velger heller Ã¥ gjøre det pÃ¥ denne mÃ¥ten. Jeg er
veldig glad i alle sammen, og derfor blir det alt for vanskelig å begynne å
sortere hvem som skal være med hvem i de «forskjellige» gruppene. Jeg velger
også derfor å begrense den videre kontakt til den nærmeste familien, og da
mener jeg det skrittet der vi «tar farvel» (eller sier "pÃ¥ gjensyn")
For det er faktisk der vi er «i dag». Jeg har mange
symptomer på at levra nærmer seg slutten av sin arbeidsperiode. Men det vil for
all del ikke si at jeg har gitt opp håpet og troen. Jeg lar alle muligheter fortsatt
stÃ¥ Ã¥pne, og det er først nÃ¥r man «legger pÃ¥ lokket» at det er over. Men som
sagt er det dukket opp mange symptomer, og deriblant er forstørrelse av levra
kanskje en av de viktigste.
SÃ¥ jeg vil gjøre dette «fort og gale»; DETTE ER EN
OFFISIELL AVSLUTNING AV BLOGGEN, og igjen, TAKK TIL ALLE SOM PÃ… SIN MÃ…TE HAR
BIDRATT.
TAKK, OG FARVEL (og PÃ… GJENSYN)
❤️du er bare sÃ¥ utrolig bra en person, uendelig trist at det ender døik, men ønsker deg og dine alt godt❤️mvh Torill Vislabd
SvarSlett❤️
SlettHei Ivar. Trist og lese at du ikke har det sÃ¥ bra nÃ¥. Tenker pÃ¥ deg og din familie❤️ En slik situasjon kan ingen sette seg inn i uten og ha vært der sjøl. Kjenner ingen som er sÃ¥ positive og Ã¥pne som deg. Du er et fantastisk menneske som mange har mye og lære av! Vi har hatt mange gode samtaler, og dine ord og tanker har alltid vært gjennomtenkte og lærerike. Beste ønsker for deg og din flotte familie fra Kurt❤️ vi snakkes ei gang 😉❤️
SvarSlettTakk i like måte, Kurt🥰 Jeg har mange ganger tenkt at "i dag blir det soving" hele turen inn til SUS, men plutselig er vi på Skurve/Ålgård før jeg kjenner at øyelokkene detter igjen. Og det må vel være tegn på "god kjemi".
SlettSå jeg sier bare "Takk for turen", og "på gjensyn"
Trist Ivar🥰Ditt pågangsmot setter viser den fantastiske person du er. Håper du slipper å lide ,..Flott familie. Farvel Ivar🥰Hilsen Mary Netland.
SvarSlettMe sit og leser bloggen din og det er med tungt hjerte me leser din fine og vonde ærlige beskjed til oss alle.Det er me som skal takke deg for din fantastiske optimisme over livet sjølv om kreften eter dine siste krefter.TAKK for gode samtaler og måltider me har delt i lag på 1K.Me er I same situasjon,fyrst min kjære Gunnar og no meg sjølv.Du har betydd svært mykje for meg og min familie den tida og stundene me delte ilag på sykehuset.Me møttes i ei tid der alle hadde det svært tungt,men å dele det i samtaler med deg har vore fint og godt. Takk og på gjensyn. Sidsel og Nina m/familie
SvarSlettJeg føler meg heldig som blei kjent med deg Ivar. Med hilsen Kenneth Bakkehaug
SvarSlett