Avslutning Blogg🫣🥰

Hvordan avslutter man egentlig en blogg? 🤔Kanskje man bare kjenner at nå er det tiden? Eller kanskje det bare faller naturlig på grunn av andre omstendigheter?

For min del er det nok det siste som gjelder. For dem som følger bloggen trofast fikk jo med seg at jeg fikk en alvorlig beskjed der det nærmet seg òg passerte det punktet der 7 leger satt i ett team og mente at det ikke var flere muligheter å prøve ut for å drenere lever, men at man da går over til ren smertelindrende behandling. Det betyr jo i praksis at det ikke vil bli gjort noen flere forsøk på drenering fra levra og gallegangene, og at kreften får spre seg som den vil.😰

Jeg har sagt at jeg vil være hjemme så lenge som det overhodet er mulig, og helst til siste slutt. Jeg håper ikke dette blir for "brutalt" skrevet, men igjen som jeg sa tidligere...."det kommer rett fra levra"😅

Jeg har vært veldig i tvil om hvordan jeg skal gjøre dette. Jeg tenkte ett alternativ var å skrive «så lenge jeg orket», men fant til slutt ut at det var lurere å skrive en litt skikkelig avslutning der jeg kan prøve å forklare veien videre på en grei måte.. Det jeg ikke hadde sett for meg var at jeg skulle bli så utrolig trøtt hele tiden. Jeg har faktisk holdt på i en uke nå der jeg prøver etter beste evne å få skrevet denne avslutninger, men ender opp med at jeg sitter/ligger og sover ved/over tastaturet.😴

Så hvordan er da situasjonen? Det begynte jo med nedslående beskjed på sykehuset der det var oppdaget en tilkommet svulst i levra på siste CT. Og med teamet på 7 leger som da konstaterer at de har prøvd de metodene de kjenner til for å prøve å drenere gallevæske fra levra uten å lykkes. Og da ble valget at behandling avsluttes, og at man kun tenker smertelindring……for jeg skal ikke ha det vondt.😇

Etter at jeg da hadde kommet hjem er det bare tilrettelegging som har stått som øverste prioritering….utenom medisinering da. Jeg har fått «sykehusseng» som kan justeres elektronisk i alle retninger. Jeg har fått smertepumpe som gjør at den faste medisinen blir fordelt helt perfekt ut over hele døgnet, og jeg får hurtigvirkende medisin for gjennombrudds-smerter. Den hurtigvirkende medisinen settes subkuntant, altså rett under huden, men allikevel kommer den rett i blodet. Og det siste nå er at jeg bare sier fra til Linda, så sprøyter hun inn riktig dose med riktig medisin.

Men veldig mange symptomer tilsier dessverre at levra ikke klarer å uføre sine oppgaver på en tilfredsstillende måte. Og det betyr normalt sett videre at den vil ende opp med å ikke fungere i det hele tatt.

Så etter en total vurdering syns jeg da det er riktig å avslutte bloggen mens jeg enda kan. Og avslutningen vil jo for det meste bestå av «takk for».

Jeg begynner derfor med de siste og det er hjemmesykepleien. For en service sier bare jeg. Har aldri opplevd en gruppe med personer som er så gjennomgående samkjørte, og i tillegg tilbyr samme hva som blir forspurt. Helt fantastiske folk.

Videre er det jo alle som jeg har truffet på en eller annen måte gjennom sykdomsforløpet. Det kan være via ABK Poliklinikken, Sengepost 1K eller på «Røykeplassen» utenfor sykehuset der det mest sosiale foregår.🤗

Så må man jo selvfølgelig takke alle som har fulgt meg på denne reisen gjennom bloggen. Det har hjulpet meg utrolig mye, spesielt siden jeg tok valget om å være total åpen om hele situasjonen hele tiden. Og når man da stadig får utrolig mange tilbakemeldinger om at det hjelper dem også, i sin egen situasjon, så gir det meg så utrolig mye. Tenk at det jeg skriver, fordi det gir meg så mye, er til hjelp for så mange andre. Jeg blir helt rørt av mindre.🥹

Og sist, men ikke minst så må jeg takke min nærmeste familie som har vært helt fantastiske i denne perioden. Og med nærmeste familie mener jeg samboer (og den beste og fineste personen i verden❤️), barn, «svigerbarn», foreldre, søsken med familie, svigerfamilie og vår nærmeste venne-familie. Dere har hjulpet meg gjennom veldig mye, men som jeg senest i dag også fikk høre var at mitt valg om å være helt åpen både om sykdommen og om hele prosessen har gjort ting mye lettere for dem også.

Jeg kunne delt opp, prioritert og satt alle i forskjellige «båser», men velger heller å gjøre det på denne måten. Jeg er veldig glad i alle sammen, og derfor blir det alt for vanskelig å begynne å sortere hvem som skal være med hvem i de «forskjellige» gruppene. Jeg velger også derfor å begrense den videre kontakt til den nærmeste familien, og da mener jeg det skrittet der vi «tar farvel» (eller sier "på gjensyn")

For det er faktisk der vi er «i dag». Jeg har mange symptomer på at levra nærmer seg slutten av sin arbeidsperiode. Men det vil for all del ikke si at jeg har gitt opp håpet og troen. Jeg lar alle muligheter fortsatt stå åpne, og det er først når man «legger på lokket» at det er over. Men som sagt er det dukket opp mange symptomer, og deriblant er forstørrelse av levra kanskje en av de viktigste.

Så jeg vil gjøre dette «fort og gale»; DETTE ER EN OFFISIELL AVSLUTNING AV BLOGGEN, og igjen, TAKK TIL ALLE SOM PÅ SIN MÅTE HAR BIDRATT.

TAKK, OG FARVEL (og PÅ GJENSYN)

P.S. Hvis noen legger igjen/skriver en kommentar direkte i bloggen så får jeg bare "anonym" som avsender hvis ikke man er følger på selve bloggen. Så fint hvis dere skriver navnet på slutten av innlegget.